Noen ungdommer inne på Lademoen/Lilleby fant ut at idrett var noe fornuftig å ta seg til, for konkurranse var bare bra. De var ikke mange, stifterne, men en mann med navnet Harald Dørum ble Ørns første formann.

Vær litt ærbødig når dette leses, for nå er vi i tidsepoken ved Ørns vugge. Mennesker med samfunnsmessige problemer fikk et innhold i livet. Ørn ble en foregangsklubb og våre tillitsmenn ble rekruttert til andre klubber som ble stiftet.

På denne tiden drev Ørn kun med fotball, men det var veldig stor aktivitet. Etter hvert kom idretten i Trøndelag i større kontakt med de sørlige deler av Norge. Idretten generelt var delt, og Ørn som den typiske arbeiderklubb ble medlem av AIF (Arbeidernes Idrettsforening).

Inne på østbyen var det aktivt idrettsmiljø på den tiden med mange klubber og idrettsforeninger som satte sitt preg på aktiviteten: National, Nidar, Trygg, Falken, Lyn, Kvik, Ravn med flere.

Etter hvert kom også flere idretter inn på Ørns repertoar fram til 2. verdenskrig i 1940. Men fortsatt var fotball den mest interessante aktiviteten. Dette var en aktiv periode uten sidestykke i klubbens historie, og mange personer og navn markerte seg både som aktive og administratorer.

Ørn var rikelig representert på landslaget i AIF, og den mest markante skikkelsen var Sigurd Høidal som med sin finslepne teknikk var en støttespiller både på klubb- og landslag. Ørn vant mange trofeer på denne tiden, og premieskapet, vel plassert i klubbhuset (som kom til etter krigen), var velfylt. Ski, skøyter og friidrettsfolk fra Ørn var ledende på de fleste fronter.

Gjemt, men ikke glemt er den store staben av administratorer som Ørn dyrket frem. Klubben ble en skole for andre klubber og idrettslag på hvordan man skulle organisere og drive. Johan Johansen ble i så henseende en legende og lærte opp mange både før og etter 2. verdenskrig.

Klubbens første æresmedlem ble Ole Berg, men den tittelen hang meget høyt, så det var ikke mange som kom opp på dette nivå. Etter hvert kom så Kristoffer Berg, Bjarne Lund, Wilhelm Leistad og Bjarne Simonsen.

Den første dameavdeling ble dannet i 1930, men krigen forstyrret den og til den ble vekket til live etterpå. De store idrettsprestasjoner kunne den ikke vise til, men Amors piler var aktive og mange ekteskap ble opprettet.

Gjennom årene hadde klubben mange samlingssteder, men klubbhus ved Buranbanen ble det først i 1946. Dette innledet en fin og lykkelig tid for klubben, både sportslig men ikke minst sosialt. "Ørn-huset" ble et samlingssted som jeg selv, enda den dag i dag, kan føle atmosfæren av når jeg tenker tilbake. "Østbybarnas dag" ble på den tiden arrangert og hovedsekvensen var fotballkamp mellom Lademoen og Lilleby skoler. Alt var i utgangspunktet uhøytidelig og lite alvorlig, men på samme tid var det en høytidsstund. "Ørn-huset" ble et begrep. På denne banen ble massevis av idrettskultur skapt. Mesteparten av organisert fotball hadde sitt senter på denne plassen foran "Ørn-huset". Samtlige kamper i aldersbestemte klasser foruten junior hadde stor oppslutning og interesse når de ble spilt her. Det var et saklig publikum og her ble gode dommere lært opp til å bli bedre. Her er jeg fristet til å nevne Kjell Berg (sønn av æresmedlem Kefa) som var flittig dommer på Østbybarnas dag.

Personlig tenkt og følt var dette en meget god tid for Ørn og fotballivet i Trondheim. For Buran var fotballens Mekka på 50-tallet.

Andre idretter begynte å få interesse i vår by, og RBK's fotballhelter utmerket seg også i ishockey. Bl.a. Birger "Bikkja" Tingstad og Paul Fornes målte krefter med VIF's Bruno Larsen og Schjerven-Olsen uten å være dem jevnbyrdige.

Ørn ble interessert i denne idretten og startet opp sin egen avdeling i 1961. Økonomien var ikke på topp så hele 5 lag måtte dele på ett sett drakter.

En ung bestemt og sta dame fra Harstad, Brynhild Normann, sørget for at Ørn fikk en egen dameavdeling i 1971.

Å finansiere og drive huset krevde mange penger, og på slutten av 60-tallet ble det nedsatt en komite som fikk i oppdrag å vurdere salg. Trøndelag Krets av Norges Janitsjarforbund ble de nye eierne. En viktig epoke i Ørns historie var avsluttet, og på mange måter ble det også begynnelsen på slutten for herrefotballen.

Mange kjente personer har trått sine barnesko i Sp.kl. Trondheims-Ørn. Skøyteløperen Hjalmar "Hjallis" Andersen, sykkelisten Odd Berg - men det var først og fremst fotballspillere som klubben var kjent for.

Far til Odd Iversen, Thor, var en av strategene på laget i sin ungdom. Også Odd spilte på Ørn før veien gikk via Trond til RBK.

Av nyere dato hadde Ørn et meget godt juniorlag på midten av 70-tallet, og her kan nevnes senere RBK-spillere som Sverre Brandhaug og Øivind Husby. Den gangen hadde klubben 7 spillere på juniorkretslaget. Dette var nok den siste muligheten til å svinge klubben tilbake til gamle høyder igjen.

Det kan også nevnes at vi er 1 dag eldre enn Rosenborg og feirer jubileum først.

Et forsøk på sammenslåing ble gjort i 1979/80, denne gangen var det med Tiller som motpart. Nå var det vi som ikke var attraktive nok, så forslaget ble forkastet.

I hele denne tiden hadde dameavdelingen sitt eget liv og arbeidet uavhengig av hovedklubben, men vi hadde enkelte felles arrangement og selvfølgelig årsmøter.

Opp gjennom årene er det selvfølgelig mange personer som har markert seg og gjort en innsats for klubben. Det har vært mange om formannsjobben, og ved klubbens 60-årsjubileum ble to av dem valgt til æresmedlemmer: Bjørn Bye og Oddvar Halvorsen.

Dessverre har klubbens protokoller kommet på avveier, så dette er en artikkel basert på hukommelse og intervju med folk som har vært med i denne perioden.

Først på 70-tallet hadde herrene et farverikt lag, med mange artige personligheter. Etter hvert som de "la opp" ble det dårlig med rekrutteringen, og i 1984 greide ikke herrene å stille lag. Dermed var et artig og interessant kapittel definitivt slutt.

Undertegnede har vært med siden 1952 og synes det er litt vemodig, men samtidig er jeg også glad for at navnet eksisterer videre gjennom dameavdelingen. Den ønsker jeg lykke til i årene som kommer.