Intervju med Gøril Kringen

18. februar 2010

Gøril Kringens fotballeventyr startet høsten 1989 da hun gikk fra Stjørdals-Blink til Trondheims-Ørn. Fra sesongen 1990 til hun la opp som fotballspiller i 2005 spilte hun 513 kamper for Ørn, og er dermed spilleren med flest kamper for klubben.

Med 8 norgesmesterskap og 7 seriemesterskap er hun også den mest meritterte kvinnelige fotballspilleren i Norge sammen med Brit Sandaune og Monica Enlid. Med landslaget vant hun OL-gull i 2000 og EM-bronse i 2001.

Med unntak av ett år i Oslo og tre år i Trondheim har Gøril Kringen bodd hele livet i Stjørdal, hvor hun også jobbet som lærer fra 1994 til 2008. Hun ble ansatt som Ørns hovedtrener i 2006 og tok seriesølv i debutsesongen. I dette intervjuet får dere bli litt bedre kjent med Gøril Kringen, på godt og vondt.

Hva var grunnen til at du begynte å spille fotball?
- Jeg må nesten gi storbroren min æren for det. Han er to år eldre enn meg, spilte mye fotball og jeg hang alltid i hælene hans. Jeg startet å spille på laget hans, og det å spille med gutter som var både ett og to år eldre enn meg hadde mye å si for utviklingen min, forteller hun om sine tidlige, men viktige fotballår.

Hva er ditt største øyeblikk i karrieren?
- OL-gullet kommer jeg ikke utenom, det var et fantastisk høydepunkt. I Ørn er det mange høydepunkter, men jeg må trekke frem den første cupfinalen vi vant i 1993. Ørn hadde spilt noen cupfinaler før det, men aldri vunnet. Vi møtte Asker som var det suverent beste laget på begynnelsen av 90-tallet, vi slo dem og det å være med og ta den første tittelen for klubben var fantastisk, forteller hun stolt.

Kringen husker også at Ørn frivillig satte inn en skadet spiller i den nevnte cupfinalen.

- Jeg husker at Eva Gjelten, tidenes toppscorer for Ørn, røk korsbåndet i den første cuprunden. Vi måtte ha to kamper den gangen for å få cupmedalje, så hun fikk et innhopp på slutten av finalen. Hun var en av de mest profilerte spillerne på Ørn den gangen, og spilte med ei skinne som var omtrent like stor som hun selv. Hun fikk ikke gjort så mye utpå banen, og det var litt risikabelt å sette henne innpå siden vi bare ledet med ett mål. Men det gikk bra, og det var stort både for henne, meg og klubben å vinne vårt første mesterskap.

Enn det verste?
- Det kom vel kanskje i fjor. 0-7-tapet borte mot Stabæk, det var tungt. Ellers må jeg trekke frem et et Ørn-tap fra en god stund tilbake – mot Asker i siste serierunde i 1991. Vi tapte stort, og vi trodde da kampen var ferdig at vi hadde rykket ned. Det var et fryktelig øyeblikk. Ikke før vi kom i garderoben en halvtime etter at kampen var ferdig fikk vi beskjed om at vi likevel hadde berget plassen på bedre målforskjell. Da tror jeg vi feiret like hardt i garderoben som Asker. Men den lille halvtimen var tung, mimrer Kringen.

Hva har du lært av å være i Ørn?
- Jeg har tilbrakt hele mitt voksne liv i klubben, og det har vært ei fantastisk tid. Det å alltid søke etter å bli bedre sammen med andre, jobbe målrettet og hele tiden være utviklingsorientert har gitt meg mye. Og jeg har selvfølgelig lært å fungere i ei gruppe, sier Kringen og vektlegger det sosiale.

- Du får masse venner og et sosialt liv i klubben som også gir utrolig mye. Venner man har for livet.

- Som 14-åring spilte jeg på kretslagsturnering for Nord-Trøndelag. Vi spilte en kamp mot Sør-Trøndelag, som hadde mange Ørn-spillere på laget. En av spillerne var veldig rå på banen og tøff i kjeften, og hun var på en måte erkefienden vår. I den kampen sparket hun meg rett ned da ballen var ute av spill, noe som gjorde meg veldig forbannet. Etter kampen snakket jeg med treneren til småpikelaget til Ørn om kampen, og kom selvfølgelig inn på denne episoden. Sammen med han stod noen karer, og da jeg begynte å prate og omtale henne i harde ordelag, ble glisene deres bare bredere og bredere, helt til jeg til slutt får vite at den ene av dem var faren til hun jeg skjelte ut. Det var utrolig pinlig, forteller hun og avslører også hvem denne småpiketreneren var, som hun mener med vilje frembringte den pinlige situasjonen for henne.

- Det var Kjetil Høsøien som i dag er keepertrener på Ranheim. Vi kjenner hverandre den dag i dag.

Hvis du fikk være en annen person for en dag, hvem ville du ha vært?
- Jeg er takknemlig for at jeg er den jeg er, og for at jeg havnet i den familien og det miljøet jeg er i, svarer hun først.

For også på dette spørsmålet trenger hun tid til å tenke seg om før hun kommer med et ordentlig svar på spørsmålet.

- Jeg kunne ha tenkt meg å være statsminister i Norge for en dag. Mine to prioriterte ting den dagen skulle ha vært å sørge for at alle skoleelever fikk drive fysisk aktivitet hver dag, og at alle klubber skulle ha fått gratis bane- og hall-leie, sier hun og supplerer med en fanesak utenfor idrettens verden.

- Også skulle jeg selvsagt gjerne gjort noe med eldreomsorgen.

Hva ville du brukt pengene på hvis du hadde fått brukt 1 million kroner en dag?
- Den er klar. Jeg tør ikke å si akkurat hva de skulle gått til, men jeg ville gitt dem til Ørn så vi hadde sluppet å gå inn i nok en økonomisk vanskelig periode som vi hadde i november og desember, svarer hun engasjert og levner ingen tvil om at en stor del av hjertet hennes ligger i Trondheims-Ørn.

Hvem er det største forbildet ditt?
- Det er ingen jeg har som kjempeforbilde, men jeg har flere forbilder på ulike felt. Det aller første forbildet var Kevin Keegan, senere ble det Tone Haugen som var i Ørn da jeg kom til klubben. Hun hadde en fantastisk personlighet og var en strålende fotballspiller, og hun var en stor inspirasjon for meg den første tiden i Ørn. Ellers ser jeg på folk som lykkes og prøver å ta med meg det de gjør bra inn i det jeg driver med.

Hva er din mest irriterende uvane?
- Cola, kommer det kontant fra stjørdalingen.

- Jeg er altfor glad i Cola. Det er jo kanskje mest irriterende for meg selv, men jeg har sikkert noen uvaner som andre kan fortelle om som jeg ikke selv er klar over.

Hva liker du å drive med utenfor fotballen?
- Det blir kanskje litt for lite tid til andre ting, men jeg har selvfølgelig en familie jeg bruker mye tid på. Jeg har fem tantebarn som jeg prøver å følge mest mulig. Jeg liker å lese bøker og løse sudoku. Ellers liker jeg å treffe folk og være sosial. Og så er jeg glad i å være ute, først og fremst bedriver jeg langrenn på vinteren og går fotturer på sommeren. Jeg har hytte på Oppdal, og det er god mentalhygiene å tilbringe tid der, synes hun.

Hva er dine skjulte talenter?
- Ingen av mine talenter er skjulte, jeg passer på å gjøre dem synlige, spøker hun og nøler litt. Så avslører hun et kanskje litt overraskende talent.

- Jeg tror nok tiden har gått fra meg på den fronten, men jeg var en racer på dataspill. Det gikk i det meste, både fotballspill og det som kan sammenligne med dagens ”The Sims”. Også skytespill var jeg en racer på.

Og til slutt; hva er din største fobi?
- Det er nok en fobi som er ganske vanlig blant folk - jeg er redd for edderkopper. Før var den fobien veldig sterk, men nå kan jeg legge meg til for å sove selv om det er en edderkopp i hjørnet av rommet, avslutter Gøril Kringen og avslører samtidig at selv en garvet ørn kan frykte andre.

Gaute Bergsli